Individuell straffutmåling ved flere lovbrudd

Nøkkelord: Flere lovbrudd; konkurrens; felles straff; gruppering av domfellelser; straffelovens artikkel 24; fradrag for sonet tid; individuell straffutmåling.

1. Flere lovbrudd krever mer enn regning

Individuell straffutmåling ved flere lovbrudd forener to oppgaver: rettferdig straff for hvert enkelt lovbrudd og lovlig fastsettelse av den samlede strafferettslige følgen. Utelates den første, blir den felles reaksjonen ugjennomsiktig; utelates den andre, oppstår ulovlig opphopning eller absorpsjon av straffer.

Straffelovens artikkel 23 krever først en straff for hvert lovbrudd, og deretter ileggelse av den strengeste når konkurrensvilkårene er oppfylt. Artikkel 25 utvider reglene til separate dommer. Artikkel 24 tillater begrunnet forhøyelse innenfor lovens grenser. Dette er trinnvise rettslige operasjoner, ikke et fritt valg mellom en «felles» og en «summert» straff. ^[1]

Analysen fremholder at en fullstendig kronologi over lovbruddene og datoene da dommene ble rettskraftige, er avgjørende. Straffenes lengde sammenlignes først etter at de rettslig tillatte gruppene er fastslått. Den gunstigste kombinasjonen betyr den gunstigste lovlige løsningen, ikke vilkårlig sammenføring av alle domfellelser.

2. Klassifisering av flere lovbrudd før straffutmåling

Før gruppering må det avgjøres om det foreligger flere lovbrudd eller ett lovbrudd med sammensatt virksomhet. Et fortsatt lovbrudd etter artikkel 26 straffes ikke ved mekanisk å fastsette en egen straff for hver inkluderte episode og deretter gruppere dem. Ved real- eller idealkonkurrens beholder derimot de enkelte lovbruddene sin selvstendighet. ^[1]

Ikke enhver senere domfellelse utgjør tilbakefall i forhold til en tidligere. Det avgjørende er når handlingen ble begått, ikke bare når dommen ble avsagt. Et senere oppdaget lovbrudd kan være begått før den første rettskraftige domfellelsen og falle inn under konkurrens. Strafferegisteret må derfor suppleres med presise relevante datoer og innholdet i rettsavgjørelsene.

Gjentakelse og farlig tilbakefall har egne lovvilkår og kan ikke utledes bare av antall registreringer. Flere domfellelser kan gjelde lovbrudd i konkurrens uten at dette alene etablerer det tilsvarende skjerpende vilkåret. ^[1]

3. Den individuelle straffen er fortsatt det obligatoriske grunnlaget

Ved behandling av flere tiltaleposter må retten individualisere straffen for hvert lovbrudd etter artikkel 54 og de aktuelle særreglene. Virksomhetens samlede samfunnsfare rettferdiggjør ikke at begrunnelsen for de enkelte straffene utelates. Det konkrete lovbruddets alvor, motivene, personligheten og de formildende og skjerpende omstendighetene må fastslås. ^[1]

Det er uriktig kunstig å øke straffen for et mindre alvorlig lovbrudd fordi den senere vil absorberes. De individuelle straffene beholder rettslig betydning hvis en domfellelse endres eller oppheves, ved omgruppering og ved vurdering av andre konsekvenser. Det «praktiske sluttresultatet» kan ikke rettferdiggjøre et ulovlig mellomtrinn.

Artikkel 56s forbud mot dobbeltregning av omstendigheter som allerede inngår i straffebudets definisjon, må også respekteres. Flere lovbrudd kan ha betydning for den felles straffen, men tillater ikke at samme omstendighet, uten differensiering, skjerper klassifiseringen, den individuelle straffen og forhøyelsen av den felles straffen. ^[1]

4. Dannelse av grupper og valg av den gunstigste kombinasjonen

For hver foreslått gruppe må det kontrolleres om alle lovbruddene ble begått før en dom for noe av dem ble rettskraftig. Tidsmessig nærhet eller behandling i samme sak er ikke nok. Vilkåret er materiellrettslig og kronologisk. ^[1]

Ett lovbrudd kan stå i konkurrens med to andre som ikke selv kan inngå i samme gruppe. Da oppstår forskjellige tillatte kombinasjoner. Samme domfellelse kan ikke brukes samtidig i to grupper for å absorbere to separate sett med straffer.

Tolkningsavgjørelse nr. 3 av 16. november 2009 i tolkningssak nr. 3/2009 ved straffeavdelingens generalforsamling krever en fullstendig undersøkelse av domfellelsene og den gunstigste lovlige grupperingen for lovbryteren. En ny domfellelse kan kreve ny vurdering av tidligere dannede grupper; uten et nytt relevant grunnlag kan samme spørsmål ikke avgjøres på nytt etter eget forgodtbefinnende. ^[2]

Den praktiske modellen er sammenlignende. Hver tillatt kombinasjon identifiseres, straffene som blir stående utenfor gruppene spesifiseres, og de faktiske rettsvirkningene sammenlignes. Å sammenligne bare den lengste straffen innenfor én gruppe kan villede dersom andre straffer, fullbyrdelse og fradrag overses.

5. Fastsettelse av den strengeste enkeltstraffen som felles straff

Når en tillatt gruppe er dannet, identifiseres den strengeste straffen. Ved straffer av samme art er varighet eller beløp normalt sentralt, men lovreglene for forskjellige straffearter og tilleggsstraffer må tas i betraktning. Probasjon og fengsel kan ikke fritt kombineres til en ny reaksjon uten lovhjemmel. ^[1]

Artikkel 23 nr. 2 regulerer tilføyelse av offentlig kritikk og enkelte rettighetstap. Når de samme rettighetene fratas, er den lengste varigheten relevant. For bøter og konfiskasjon åpner nr. 3 særskilt for hel eller delvis tilføyelse under de angitte vilkårene. Domsslutningen må klart angi hver beslutning. ^[1]

Konfiskasjon som straff må ikke forveksles med inndragning av gjenstanden, redskapet eller utbyttet etter artikkel 53. Sivilrettslig erstatning og sakskostnader er heller ikke straffer som automatisk absorberes av den strengeste felles straffen. Hver følge krever sitt eget rettsgrunnlag. ^[1]

6. Forhøyelse etter artikkel 24: en mulighet, ikke et automatisk resultat

Når straffene er av samme art, tillater artikkel 24 forhøyelse av den strengeste felles straffen med inntil halvparten. Loven setter to ytterligere grenser: Den forhøyede straffen må ikke overstige summen av de individuelle straffene eller maksimumsgrensen for denne straffarten. Alle tre grensene gjelder samtidig. ^[1]

Følgende eksempel er hypotetisk. Med lovlige straffer på tre, to og ett års fengsel i én tillatt konkurrens er den strengeste felles straffen tre år. En forhøyelse med halvparten gir fire år og seks måneder, ikke seks år. Dette er bare den tillatte øvre grensen i modellen, ikke en obligatorisk straff. Retten må begrunne om noen forhøyelse er nødvendig, og i så fall størrelsen.

Begrunnelsen kan ikke stanse ved at flere enn ett lovbrudd foreligger: Dette er allerede et konkurrensvilkår. Retten må vurdere om absorpsjon er tilstrekkelig for formålene i artikkel 36 i lys av den konkrete straffbare virksomheten og lovbryteren. Antall, intensitet og variasjon kan ha betydning, men må knyttes til behovet for en strengere samlet reaksjon.

Forhøyelse er ikke et middel til å kompensere for uenighet om individuelle straffer som allerede er rettskraftige. Retten som foretar grupperingen, overprøver ikke deres rimelighet i det skjulte. Den anvender en selvstendig lovmekanisme på den fastslåtte gruppen.

7. Fradrag for sonet straff og spørsmålet om fullbyrdelse

Ved fastsettelse av en felles straff etter separate dommer regulerer artikkel 25 fradrag for straff som er sonet helt eller delvis. Presise fullbyrdelsesopplysninger er vesentlige: fengselsperioder, gjennomført probasjon og andre relevante fradrag. En generell uttalelse om at personen «allerede har sonet en stund», er utilstrekkelig. ^[1]

Loven fastsetter et bestemt forhold for fradrag av probasjon i fengselsstraff: to dager probasjon for én dag fengsel. Dette er ingen generell formel som tillater fri utskifting av straffer utenfor de foreskrevne tilfellene. Varetekt og andre begrensninger må godskrives etter sine egne aktuelle regler, uten at samme periode godskrives to ganger. ^[1]

Dersom fullbyrdelsen av en straff var utsatt betinget, avgjøres fullbyrdelsen av den felles straffen når den fastsettes. Betinget utsettelse følger ikke automatisk med til enhver ny gruppe. Alle vilkår, prøvetider og eventuelle regler som utløser fullbyrdelse av betinget fengsel, må undersøkes. ^[1]

8. Grensen mot et senere lovbrudd etter artikkel 27

Artikkel 27 regulerer et annet forhold: et nytt lovbrudd begått etter en rettskraftig fengselsdom, men før straffen er sonet. Dette er ikke ordinær konkurrens etter artikkel 23. Loven fastsetter tilføyelse av den usonede delen og særlige vilkår som krever at den legges til i sin helhet. ^[1]

Uttrykket «kumulering av alle dommer» er derfor for vagt. Det kan skjule helt forskjellige rettslige operasjoner. Enkelte lovbrudd danner konkurrens, andre står i et forhold til et senere lovbrudd, og andre får konsekvenser for en betinget dom. Én samlet kronologi er nødvendig, men forskjellige lovordninger må anvendes.

Rehabilitering, utslettende virkninger og egenskaper ved individuelle domfellelser kan heller ikke avgjøres gjennom et automatisert registersøk. Der det er relevant, må retten fastslå om de har inntruffet, og deres betydning for spørsmålet. At en registrering teknisk finnes, uttømmer ikke alltid domfellelsens rettslige status.

9. Kompetent domstol, saksbehandling og rettslig prøving

Straffeprosesslovens artikkel 39 legger kompetansen til å fastsette felles straff etter dommer fra forskjellige domstoler til domstolen som avsa dommen som sist ble rettskraftig. Den velger ikke automatisk domstolen som ila den strengeste straffen. Saksbehandling etter artikkel 306 nr. 1 punkt 1 åpner for en kjennelse om den felles straffen. ^[3]

Tolkningsavgjørelse nr. 3/2009 fremhever fullstendige opplysninger om straffehistorikken og ufravikelige kompetanseregler. Undersøkelsen kan ikke begrenses til et utvalg dommer som passer én part. En rettskraftig grupperingsavgjørelse har rettslig betydning som ikke kan ses bort fra uten et nytt relevant grunnlag eller en passende ekstraordinær prosedyre. ^[2]

En begrunnet begjæring bør inneholde ikke bare en saksliste, men lovbruddsdatoer, rettskraftdatoer, straffer, fullbyrdelsesopplysninger og et konkret forslag til en lovlig kombinasjon. En innsigelse mot forhøyelse eller fradrag må identifisere den presise rettslige feilen eller regnefeilen.

10. Konklusjon

Straffutmåling ved flere lovbrudd er en rekke rettslige vurderinger: riktig avgrensning av lovbruddene, individuelle straffer, tillatte grupper, den strengeste enkeltstraffen som felles straff, begrunnet forhøyelse, tilføyelse av straffer og fradrag for sonet straff. En feil på ethvert trinn kan gi et ulovlig sluttresultat selv om regnestykket virker overbevisende.

En fullstendig kronologi og klart atskilte lovgrunnlag gir det sikreste vernet mot både uberettiget skjerpelse og ulovlig absorpsjon av reaksjoner. Den felles straffen må individualiseres, være etterprøvbar og fastsettes innenfor lovens grenser.

Artikkelen er en generell drøftelse av juridisk teori og praksis. En konkret sak krever vurdering av loven som gjelder på det relevante tidspunktet og straffelovens artikkel 2. Hypotetiske eksempler tjener bare juridisk analyse og beskriver ikke faktiske saker.