Frivillig tilbaketreden og aktiv anger i bulgarsk strafferett

Nøkkelord: Frivillig tilbaketreden; aktiv anger; forberedelse; forsøk; strafferettslig medvirkning; gjenoppretting av skade; straffritak.

1. Tilbaketreden fra et lovbrudd og atferd etterpå er forskjellige læresetninger

Strafferetten oppmuntrer til avverging av straffbare følger og gjenoppretting av berørte interesser, men gir ikke enhver senere god handling samme virkning. Å avstå fra fullbyrdelse, forhindre følgen, levere tilbake det som ble tatt, og uttrykke anger er faktisk og rettslig forskjellige handlinger.

Frivillig tilbaketreden reguleres i forbindelse med forberedelse, forsøk og enkelte medvirkningsformer. Atferd beskrevet som aktiv anger har forskjellige uttrykk: et særskilt straffritaksgrunnlag, et grunnlag for en mindre alvorlig klassifisering eller et moment i straffutmålingen. Ingen generell bestemmelse sier at en tilståelse eller erstatning utsletter ethvert lovbrudd. ^[1]

Hovedtesen er at virkningen bestemmes av tre spørsmål: Hvilket stadium har lovbruddet nådd, hva har gjerningspersonen nøyaktig gjort, og hvilken følge knytter loven til denne atferden? Psykologisk anger erstatter ikke den nødvendige handlingen, og et gunstig utfall beviser ikke automatisk frivillighet.

2. Tilbaketreden under forberedelse

Forberedelse omfatter å skape vilkår for et tilsiktet lovbrudd før utførelsen begynner. Den er straffbar bare når loven uttrykkelig bestemmer det. Straffelovens artikkel 17 nr. 3 gir straffritak når personen av egen vilje avstår fra å begå lovbruddet. Før tilbaketreden drøftes, må straffbar forberedelse fastslås, og ikke bare hensikt eller en tvetydig dagligdags handling. ^[1]

Tilbaketredenen må være reell, ikke en utsettelse til et mer beleilig tidspunkt. Salg av ett middel og anskaffelse av et annet, eller midlertidig stans til oppdagelsesfaren avtar, kan ikke isolert anses som definitiv oppgivelse. Det avgjørende er om personen avstod fra det konkrete tilsiktede lovbruddet.

At forberedelsen ikke straffes på grunn av frivillig tilbaketreden, utelukker ikke ansvar for et annet lovbrudd som allerede er fullbyrdet. Hvis forberedelsesvirksomheten selvstendig oppfyller et slikt straffebud, gjelder prinsippet uttrykt i artikkel 19. Loven oppmuntrer til tilbaketreden fra det tilsiktede angrepet; den gir ingen generell amnesti for historien som gikk forut. ^[1]

3. Ufullførte og fullførte forsøk

Ved et ufullført forsøk har gjerningspersonen ikke utført hele utførelseshandlingen. Frivillig tilbaketreden kan da bestå i definitiv stans av egen vilje. Ved et fullført forsøk er utførelsen gjennomført, men følgen har ennå ikke inntruffet. Da er ren opphør av aktiviteten utilstrekkelig: Følgene må avverges. Dette skillet følger av artikkel 18. ^[1]

Forsøkets stadium bestemmes ikke bare av personens uttalelse «jeg hadde gjort alt». Lovbruddets struktur, det som faktisk ble utført, og utviklingen av årsaksforløpet må fastslås. Gjerningspersonens forståelse av muligheten for fullbyrdelse har også betydning når det vurderes om tilbaketredenen skjedde av egen vilje.

Avverging kan oppnås ved å hente inn hjelp fra tredjepersoner dersom gjerningspersonens atferd faktisk bidrar til å stanse følgene. Loven krever ikke at personen selv utfører enhver teknisk redningshandling. Et uttrykt ønske om å hjelpe, uten effektiv avverging ved et fullført forsøk, er imidlertid ikke det samme som grunnlaget i artikkel 18 nr. 3.

Hvis følgen avverges uavhengig av gjerningspersonen, ved andres inngrep eller tilfeldigheter, må en nyttig innsats skilles fra lovkravet om avverging. Et mislykket forsøk på hjelp kan ha betydning for straffen, men må ikke automatisk fremstilles som vellykket frivillig tilbaketreden.

4. Å handle av egen vilje og ytre hindringer

Frivillighet innebærer ikke nødvendigvis moralsk anger. Loven bruker handling av egen vilje som kriterium, ikke moralsk forvandling. Frykt for fremtidig straff, medfølelse, endrede personlige interesser eller erkjennelse av følgene kan ha forskjellig betydning avhengig av omstendighetene. Det viktige er om personen avstår selv om fullbyrdelse oppfattes som mulig, eller stanser på grunn av en erkjent hindring som gjør den umulig. ^[1]

Dette skillet avgjøres ikke ved en mekanisk psykologisk prøve. At en annen dukker opp, kan i én sak være en uoverstigelig hindring og i en annen en anledning til selvstendig revurdering mens videreføring fortsatt er mulig. De konkrete fakta, gjerningspersonens oppfatning og grunnen til stans må fastslås.

Midlertidig venting, flukt etter å ha mislyktes og stans når midlene er uttømt, er ikke det samme som tilbaketreden. Påtalemyndigheten kan imidlertid ikke bare presumere ytre tvang fordi den ikke tror på den påståtte angeren. Frivillighet vurderes ut fra bevis, ikke en generell karakteristikk av personen.

5. Tilbaketreden fra en anstifter eller bistandsmedvirker

Artikkel 22 fastsetter selvstendige vilkår for straffritak for en anstifter eller bistandsmedvirker: tilbaketreden av egen vilje og avverging av handlingen eller dens straffbare følger. Det er ikke nok bare å erklære at man ikke lenger godkjenner det felles foretaket. Midler, informasjon eller hjelp som allerede er gitt, kan fortsatt virke etter en formell distansering. ^[1]

Det må derfor undersøkes om hjelpen ble nøytralisert, og hvordan personen påvirket avvergingen. En enkel melding om «jeg trekker meg» kan mangle nødvendig virkning, mens rettidige tiltak som stanser utførelsen, kan være avgjørende. Svaret avhenger av den faktiske virkningen, ikke meldingens form.

Disse særreglene kan ikke anvendes ukritisk på enhver medgjerningsperson. For en direkte deltaker må analysen gjelde eget bidrag, stadiet i den felles utførelsen og anvendeligheten av tilbaketreden fra forsøk. Å forlate stedet utsletter ikke den delen av lovbruddet som allerede er utført.

6. Veiledning fra rettspraksis: tilbaketreden er ikke det samme som å mislykkes

Dom nr. 152 av 2. juni 2017 i straffesak nr. 325/2017 ved Høyeste kassasjonsdomstol skiller et fullført forsøk på å gi en bestikkelse fra frivillig tilbaketreden. I saken avviste tjenestepersonen den tilbudte fordelen og tok skritt for å avsløre atferden; tiltalte utførte ingen aktive handlinger for å avverge følgene. Retten anvendte ikke artikkel 18 nr. 3. ^[2]

Standpunktet gjelder den konkrete utførelsesformen å «gi». Det må ikke overføres til ethvert tilbud eller løfte om bestikkelse, som er egne lovbestemte former. Den bredere lærdommen er at svikt forårsaket av mottakeren eller myndighetene ikke blir frivillig tilbaketreden bare fordi gjerningspersonen ikke fortsetter.

7. Aktiv anger har ingen ensartet rettsvirkning

«Aktiv anger» er nyttig som beskrivelse av atferd som begrenser skade, gjenoppretter berørte interesser eller bistår rettspleien. Det er ingen universell selvstendig lære med identiske konsekvenser for ethvert lovbrudd. Den rettslige analysen må identifisere den konkrete bestemmelsen og atferden den krever.

Når stjålet eiendom leveres tilbake eller erstattes, fastsetter artikkel 197 redusert straff i situasjonene den angir og innen en bestemt frist. Tyveriet utslettes ikke generelt. Det relevante skjæringstidspunktet er avslutningen av rettens bevisundersøkelse i første instans, ikke enhver vilkårlig senere betaling. Lignende særregler finnes for enkelte former for underslag. ^[1]

Disse objektive vilkårene må ikke erstattes av en psykologisk vurdering av om gjerningspersonen «oppriktig» angrer. Når loven gir gjenoppretting betydning, må omfang, tidspunkt og sammenheng med det konkrete lovbruddet kontrolleres. Gjerningspersonens personlige atferd kan vurderes særskilt ved straffutmålingen.

Artikkel 292 illustrerer en annen modell: Under angitte vilkår fjerner tilbakekalling av falsk forklaring, en sakkyndig uttalelse eller en oversettelse straffbarheten. Tidsgrenser er vesentlige, herunder krav knyttet til den relevante avgjørelsens rettskraft og igangsettelse av strafforfølgning mot gjerningspersonen. Ikke enhver sen erkjennelse av usannhet omfattes av bestemmelsen. ^[1]

8. Hjelp etter skade og alminnelig formildende atferd

Særlige mildere lovbruddsformer basert på hjelp etter skadeforårsakelse må skilles fra frivillig tilbaketreden. Det finnes ingen «tilbaketreden fra forsøk» på uaktsom skadeforårsakelse, fordi forsøk forutsetter et forsettlig lovbrudd. Hjelp kan følge skadehandlingen, men komme før den endelige følgen og være relevant etter en særbestemmelse uten å utslette årsakssammenhengen. ^[1]

Uten særbestemmelse kan tilståelse, samarbeid, erstatning og atferd overfor fornærmede vurderes etter artikkel 54 og, hvis tilleggsvilkårene er oppfylt, artikkel 55. De utelukker ikke automatisk ansvar og gjør ikke ethvert lovbrudd til et mindre alvorlig tilfelle. Artikkel 78a har tilsvarende egne lovvilkår. ^[1]

Uttrykt anger og faktisk avhjelpende handling må ikke gis identisk faktisk vekt uten begrunnelse. Omvendt kan utøvelse av retten til forsvar og bestridelse av tiltalen ikke i seg selv behandles som skjerpende atferd. Fravær av tilståelse betyr ikke ytterligere skyld.

9. En bevismodell og et hypotetisk eksempel

Tenk på et analytisk eksempel: Etter å ha begynt et forsettlig angrep varsler gjerningspersonen straks om faren og hjelper på en måte som avverger følgen. Det faktiske stadiet, den frivillige motivasjonen og årsaksrollen til tiltakene må fastslås. Hvis lovbruddet allerede er fullbyrdet etter lovdefinisjonen, vurderes den samme atferden etter reglene om etterfølgende hjelp, ikke som tilbaketreden med tilbakevirkende kraft.

En presis kronologi og et skille mellom gjerningspersonens atferd og uavhengig inngrep fra tredjeperson er nødvendig. Telefonsamtaler, meldinger, opptak, journaler og vitneforklaringer kan avklare når beslutningen oppstod og dens virkning. Verken et moralsk inntrykk eller sluttresultatet alene er tilstrekkelig.

Straffeprosessloven krever undersøkelse av både belastende og frifinnende omstendigheter. En reelt underbygd anførsel om frivillig tilbaketreden krever en konkret rettslig respons, ikke en generell påstand om at «atferden er samfunnsfarlig». Forskjellen mellom den opprinnelige straffbare atferden og etterfølgende avverging er nettopp det lovens insentiv gjelder. ^[3]

10. Konklusjon

Frivillig tilbaketreden gjelder stans eller avverging av et ennå ikke fullbyrdet lovbrudd, under lovbestemte vilkår. Aktiv anger er et samlebegrep for forskjellige etterfølgende atferdsformer hvis virkninger avhenger av en konkret regel. Sammenblanding fører enten til uberettiget fritak eller til manglende anvendelse av en obligatorisk, gunstigere bestemmelse.

Den avgjørende rekkefølgen er stadium, frivillig motivasjon, faktisk handling, oppnådd avvergende eller gjenopprettende virkning og det konkrete lovgrunnlaget. Strafferetten vurderer ikke bare ord etter et lovbrudd, men rettslig betydningsfull atferd og dens beviste følger.

Artikkelen er en generell drøftelse av juridisk teori og praksis. En konkret sak krever vurdering av loven som gjelder på det relevante tidspunktet og straffelovens artikkel 2. Hypotetiske eksempler tjener bare juridisk analyse og beskriver ikke faktiske saker.