VITNE

Et vitne må møte ved behørig innkalling og avgi sannferdig forklaring med mindre loven tillater å nekte. De viktigste rettighetene omfatter:

• Å nekte å avgi forklaring under omstendighetene i artikkel 119, og å nekte å besvare spørsmål som kan inkriminere vitnet eller de nærstående som angis i straffeprosesslovens artikkel 121 nr. 1. Ikke ethvert vitne har en ubetinget rett til å nekte all forklaring.
• Å møte til avhør med advokat og rådføre seg med advokaten etter artikkel 122 nr. 2. Advokatens fravær uten gyldig grunn hindrer ikke avhøret.
• Å bruke notater i vitnets besittelse om tall, datoer og andre opplysninger av betydning for forklaringen; å få kompensasjon for en tapt arbeidsdag og refusjon av utgifter; og å begjære opphevelse av avgjørelser som krenker vitnets rettigheter og legitime interesser etter artikkel 122 nr. 1.
• Å bli avhørt der vitnet befinner seg dersom sykdom eller funksjonsnedsettelse hindrer oppmøte, etter artikkel 120 nr. 2. Avhør ved rettslig delegasjon eller videoforbindelse er ikke en ubetinget valgmulighet som vitnet alene bestemmer.
• Å få beskyttelsestiltak når tilstrekkelig grunnlag foreligger for å fastslå en reell fare, etter vitnets begjæring eller med samtykke, etter artikkel 123; og å bruke lovbestemte rettsmidler mot tiltak som berører vitnet.

Rettslig bistand kan søkes straks en innkalling er mottatt. De aktuelle rettighetene og eventuell adgang til å nekte å forklare seg avhenger av personens prosessuelle status og det konkrete spørsmålet.

Rettsgrunnlag: Straffeprosesslovens artikkel 119–123.

Hvis et vitne begynner å avgi selvinkriminerende forklaring under avhøret, må myndigheten stanse avhøret og forklare rettighetene angitt i artikkel 139 nr. 7. Ytterligere garantier omfatter tilgang til advokat, rettshjelp og tolk når de respektive vilkårene er oppfylt; tilsvarende regler gjelder ved konfrontasjon etter artikkel 143 nr. 6–10.

Rettsgrunnlag: Straffeprosesslovens artikkel 139 nr. 7–11 og artikkel 143 nr. 6–10.